"Fred" kanonisert - Garborg på norsk topp 25
Arne Garborgs Fred er ei av dei 25 beste og viktigaste norske bøkene frå norrøn tid til i dag. "Stilistisk og litterært har denne romanen et så veldig spenn at man skal lete en stund for å finne noe liknende." Det meiner ein ekspertjury, som 30. mai presenterte "Den norske litterære kanon" under Norsk litteraturfestival på Lillehammer.
"Ordet kanon, med trykk på første stavelse, kommer av gresk og betyr en rettesnor eller målestokk. En litterær kanon er et utvalg bøker som innenfor en bestemt kulturkrets blir vurdert som de viktigste, mest sentrale verkene." (Frå festivalprogrammet)
"Den norske litterære kanon" viser (igjen) at Garborg blir vurdert som ein av våre absolutt viktigaste forfattarar. Det er ikkje sjølvsagt at "dei gamle klassikarane" blir vurderte på denne måten i dag. Av "dei fire store" er det bare Ibsen som er med på lista; Bjørnson, Kielland og Lie er det ikkje funne plass til.
"Vi verken kan eller vil påstå at vår kanon vil bli den endelige. Men vi synes det er interessant og litt modig å lage en liste vi kan stå inne for som en avspeiling av det øverste sjiktet innen den norske litteraturen." (Juryleiar Janike Kampevold Larsen i Morgenbladet, 04.05.07, vår uth.)
"Den norske litterære kanon"
Voluspå (1200-tallet)
Snorre Sturlason: Kongesagene (1200 – 1235)
Ludvig Holberg: Erasmus Montanus (1722)
Petter Dass: Nordlands Trompet (1739)
Henrik Wergeland: Jødinden (1844)
Asbjørnsen og Moe: Norske Folkeeventyr (1843 -1844)
Camilla Collet: Amtmandens døttre (1860)
Aasmund Olavsson Vinje: Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861)
Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)
Fridtjof Nansen: På ski over Grønland (1890)
Arne Garborg: Fred (1892)
Knut Hamsun: Mysterier (1892)
Sigbjørn Obstfelder: Digte (1893)
Sigrid Undset: Kransen (1920)
Olav Duun: Menneske og magtene (1938)
Cora Sandel: Alberte og friheten (1931)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Olav H. Hauge: Dropar i austavind (1966)
Gunvor Hofmo: Fra en annen virkelighet (1948)
Rolf Jacobsen: Hemmelig liv (1954)
Jan Erik Vold: Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
Kjartan Fløgstad: Fyr og flamme (1980)
Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersen (1982)
Jon Fosse. Nokon kjem til å komme (1996)
Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (2004).
Juryen
Liv Bliksrud – professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo
Inger Bråtveit – forfattar
Ane Farsethås – litteraturmeldar i Dagens Næringsliv
Ragnar Hovland – forfattar
Jan Kjærstad – forfattar
Janike Kampevold Larsen (leiar) – litteraturvitar
Audun Lindholm – redaktør i Gasspedal og Vagant
Marta Norheim – litteraturmeldar i NRK
Eirik Vassenden – kritikar, post.dok.stipendiat ved Universitetet i Bergen
Henning Howlid Wærp – professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø
Juryen om Fred
"Boken kom ut omtrent samtidig med andre sentrale verker på denne listen. Det er imidlertid ikke en roman som manifesterer den tidlige modernismen på samme måte som Hamsun, men tvertimot en realistisk, satirisk-grotesk og eksistensiell roman som i store flak tangerer det essayistiske. Fortellingen om Enok Hove begynner grått og ender tragisk, og bærer den store skjebnefortellingens stempel. Garborg trakterer imidlertid sin hovedperson med så svart og besk humor at han etterhvert får flere parodiske enn tragiske trekk, der hans omvendelse og bokstavtro gudsdyrkelse tvinger både ham og slekten i kne. Til tross for denne krasse utleveringen av den vestnorske gudeligheten, er det vanskelig å ikke fatte godhet for – og omsorg for – den villfarne rettroende jærbonden til Garborg.
Stilistisk og litterært har denne romanen et så veldig spenn at man skal lete en stund for å finne noe liknende: Fra Enoks sjelekvaler og voldsomme apokalyptiske visjoner, som skildres i skremmende og innlevd detalj, til de rasende-satiriske utleveringene av samme manns grenseløse forblindelse.
Garborgs Fred er bitende religionskritikk, malende realisme og moderne sjeleportrett – og et av norsk romankunsts mest rystende og billedsterke verker."
Norsk litteraturfestival om kanon-prosjektet
"Ordet kanon, med trykk på første stavelse, kommer av gresk og betyr en rettesnor eller målestokk.
En litterær kanon er et utvalg bøker som innenfor en bestemt kulturkrets blir vurdert som de viktigste, mest sentrale verkene.
En litterær kanon vil alltid være omstridt. Men den vil også kunne tjene som et uvurderlig verktøy for den interesserte leser. «Hva skal den enkelte som fremdeles ønsker å lese, forsøke å lese, så langt ut i historien?» spør den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom i innledningen til Vestens litterære kanon, en bok som vakte harme og begeistring da den utkom i 1994 og som ga støtet til en opphetet debatt om litterær kvalitet og tradisjon. «Den som leser må velge,» sier Bloom i sin begrunnelse for nødvendigheten av en kanon, «siden det bokstavelig talt ikke er tid nok til å lese alt, selv om man ikke gjør annet enn å lese.»
Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene tok høsten 2006 initiativet til å utarbeide den norske litterære kanon, fra norrøn tid til i dag.
Vi tror gjerne vi vet hva den norske kanon er. Vi har en forestilling om hva som er de sentrale verkene i vår litterære tradisjon. Skal vi sette oss ned og faktisk navngi dem, vil vi derimot fort gå i stå. Arbeidet med en kanon gir anledning til å hente den norske litteraturen frem i lyset, revitalisere eldre verker, åpne tradisjonen og diskutere hva som er det beste i den, sett i lys av vår egen tids litteratur.
En kanon vil kunne bli noe alle litteraturinteresserte kan orientere seg etter og ta stilling til, fra lærere og elever i skolen, til profesjonelle litteraturformidlere og den
nysgjerrige leser.
I motsetning til den statsfinansierte danske kulturkanon, ville vi at Den norske litterære kanon skulle være et uavhengig prosjekt. Juryen på ti hadde sitt første møte 18. desember 2006. Et uttalt premiss for arbeidet var at kanon er i stadig endring, at den er en evig pågående prosess. En kanon kan ikke være en fiksert størrelse. Den er bevegelig og ustabil. Den danner seg hele tiden i henhold til det historiske stedet det leses fra, og vil alltid være preget av politiske, kulturelle, sosiale og ikke minst individuelle forhold.
En kanon er også avhengig av enkeltindividers arbeid og fokus. Det er de verkene forfattere og forskere til enhver tid leser, skriver om og dermed aktualiserer som vil få oppmerksomhet. Like mye som et spørsmål om hvilke tekster som er de beste, dreier kanonisering seg om hvorfor de betraktes som gode." (Frå festivalprogrammet)
Kommentar i Morgenbladet 01.06.07
RSS for kommentarar
Skrive av Nasjonalt Garborgsenter onsdag 27. juni 2007 12:55
To menn på feil klode Sommaren 1893 fekk Arne og Hulda overraskande besøk på Kolbotn. Diktarkometen Sigbjørn Obstfelder hadde funne ut at han ville treffa Arne Garborg, men utan å tenka gjennom kva det var han ville snakka med han om. Les meir: To menn på feil klode |
Den gode arven Forfattar og litteraturforskar Sigrid Bø Grønstøl snakka om forskjellsfeminisme på Hulda Garborg sin 150-årsdag. Les meir: Den gode arven |
